tirsdag 19. oktober 2010
Hei venner! Nå er det lenge siden vi har skrevet på bloggen, så jeg kommer med en liten oppdatering på hva vi har opplevd i det siste.
Som dere ser på noen av bildene har vi vært noen turer i Betlehem. Der har vi sneket oss forbi mengder av turister i kirken der jesus ble født, vi har deltatt på en forelesning på universitetet med sykepleierstudenter, gått i tog på den internationale brystkreft-dagen, og ruslet rundt i søte gatenr der fjorårets julepynt henger klar til å tennes i desember.
Betlehem ligger bare en halvtimes busstur herfra, men siden det er på vestbredden må vi gjennom check-pointet på vei tilbake til jerusalem. Checkpointet mellom Betlehem og Jerusalem er et av de største og det er en veldig spesiell og ekkel opplevelse å gå gjennom det store anlegget. Det er lange ganger med gitter på på hver side, tomme lokaler der ingen forteller deg hvor du skal gå, soldater bak skuddsikkre glassvinduer, metalltetektorer og pass-kontroll. Og venting. De gangene vi har gått der har det vært utenfor rushtid, så det har vært få mennesker og lite køer. Vi har kun fått en smakebit på det mange palestinere må gjennom hver dag på vei til jobb. Flere av våre kollegaer må reise hjemmefra flere timer før de begynner på jobb fordi det tar det så lang tid.
For en uke siden kom Håvard <3 og i helgen reiste alle fire på tur til Jericho, dødehavet og Ramallah. Vi var helt nord ved dødehavet på en shabby strand med turistbusser, plaststoler og øl. Selv om ikke stranden var så lekker var det en morsom opplevelse å bade i det super salte havet. Det er akkurat som på bildene, man ligger virkelig å flyter på overflaten og hvis man prøver å svømme på magen må man streve for å holde hodet over vann fordi rompa flyter opp :) Gjørma som ligger på bunnen og i vannkanten er kjent for å være bra for huden, så vi smurte inn hele kroppen og lekte spa. Noe som ikke er så deilig for huden er sviende salt på nybarberte legger!
Tilfeldigvis fikk vi en shered-taxi til ramallah på kvelden sammen med hyggelige folk som fiksa billig overnatting til oss. Vi hadde en natt og en dag i ramallah og siden vi haddde med oss en trygg mann benytett vi anledningen til gå ut å røyke argila (vannpipe) på en fortauskafe med locals på kvelden.
Ellers er den store gode nyheten at vi har fått vår egen lille leilighet i gamlebyen! deilig å endelig pakke ut av kofferten og ha et sted for oss selv. Vi leier av en kristen, arabisk familie som er hyggelige og glad i mat :) Det var litt trist å flytte fra venner og collegaer på internatet, men de kan vi heldigvis besøke når som helst. Nå nyter vi eget kjøkken og internett og høy musikk :)
Som dere ser på noen av bildene har vi vært noen turer i Betlehem. Der har vi sneket oss forbi mengder av turister i kirken der jesus ble født, vi har deltatt på en forelesning på universitetet med sykepleierstudenter, gått i tog på den internationale brystkreft-dagen, og ruslet rundt i søte gatenr der fjorårets julepynt henger klar til å tennes i desember.
Betlehem ligger bare en halvtimes busstur herfra, men siden det er på vestbredden må vi gjennom check-pointet på vei tilbake til jerusalem. Checkpointet mellom Betlehem og Jerusalem er et av de største og det er en veldig spesiell og ekkel opplevelse å gå gjennom det store anlegget. Det er lange ganger med gitter på på hver side, tomme lokaler der ingen forteller deg hvor du skal gå, soldater bak skuddsikkre glassvinduer, metalltetektorer og pass-kontroll. Og venting. De gangene vi har gått der har det vært utenfor rushtid, så det har vært få mennesker og lite køer. Vi har kun fått en smakebit på det mange palestinere må gjennom hver dag på vei til jobb. Flere av våre kollegaer må reise hjemmefra flere timer før de begynner på jobb fordi det tar det så lang tid.
For en uke siden kom Håvard <3 og i helgen reiste alle fire på tur til Jericho, dødehavet og Ramallah. Vi var helt nord ved dødehavet på en shabby strand med turistbusser, plaststoler og øl. Selv om ikke stranden var så lekker var det en morsom opplevelse å bade i det super salte havet. Det er akkurat som på bildene, man ligger virkelig å flyter på overflaten og hvis man prøver å svømme på magen må man streve for å holde hodet over vann fordi rompa flyter opp :) Gjørma som ligger på bunnen og i vannkanten er kjent for å være bra for huden, så vi smurte inn hele kroppen og lekte spa. Noe som ikke er så deilig for huden er sviende salt på nybarberte legger!
Tilfeldigvis fikk vi en shered-taxi til ramallah på kvelden sammen med hyggelige folk som fiksa billig overnatting til oss. Vi hadde en natt og en dag i ramallah og siden vi haddde med oss en trygg mann benytett vi anledningen til gå ut å røyke argila (vannpipe) på en fortauskafe med locals på kvelden.
Ellers er den store gode nyheten at vi har fått vår egen lille leilighet i gamlebyen! deilig å endelig pakke ut av kofferten og ha et sted for oss selv. Vi leier av en kristen, arabisk familie som er hyggelige og glad i mat :) Det var litt trist å flytte fra venner og collegaer på internatet, men de kan vi heldigvis besøke når som helst. Nå nyter vi eget kjøkken og internett og høy musikk :)
mandag 18. oktober 2010
The holy town of Betlehem
Zoom inn... og legg merke til de beundrende blikkene fra guttene på gaten. De norske sykepleiestudentene tar Palestina med storm!
torsdag 14. oktober 2010
Inntrykk fra praksis
Det forplikter å være helsepersonell. Som utdannet fagperson er det din plikt å gjøre det du kan, ut i fra dine kvalifikasjoner, for å redde liv. Dette prinsippet er grunnleggende for vår praksis. Det skal sikre at alle får helsehjelp, uavhengig av kjønn, alder, legning, etnisitet, religion og politisk ståsted. Som et mantra gjentas denne tanken, helt til det blir en innarbeidet del av vår yrkesutøvelse. Det er en flott ideologi, som det også er lett å gjemme seg bak. For hvor reell er egentlig vår oppfattning om at vi møter alle pasienter på likt grunnlag? Til syvende og sist dreier det seg om møter mellom mennesker. Er det da realistisk å tro at din egen og pasientens bakgrunn overhodet ikke har innvirkning på relasjonen som skapes? Jeg er overbevist om at profesjonaliteten er høy nok til å sikre at forsvarlig hjelp tilfaller de pasienter som trenger det. Allikevel undrer jeg på om det er mulig å fristille seg fullstendig fra alle andre omkringliggende faktorer. Jeg tenker da spesielt på hvordan dette prinsippet opprettholdes i samfunn med stor splittelse og konflikt. Tankene rundt denne problemstillingen ble vekke under praksis på sykehusets pediatriske intensivavdeling. Avdelingen har landets høyeste kompetanse innen pediatri noe som innebærer at de alvorligste og mest kompliserte tilfellene blir sendt hit. Kritisk syke barn fra alle deler av Palestina havner her.
Klokken er ti, de faste morgenrutinene er utført og avdelingen er rolig. Jeg sitter bak skranken inne på avdelingen. Jeg sitter i mine egne tanker og skriver i notatblokken min. De andre sykepleierne er på pauserommet og lager te. Med jevne mellomrom ser jeg opp for å følge med på monitorene som overvåker pasientene. De regelmessige lydene fra respiratorene har jeg for lengst blitt vant til. Jeg noterer fremdeles. Løfter blikket. Alt som før. Noterer videre. Løfter blikket igjen. Jeg kjenner et stikk i brystet. I døråpningen står to unge menn. De er uniformerte, begge er bevæpnet. Brebent, og med et grep om geværet som viser at de er berett til å ta det i bruk, står de som en mur foran meg. Nå kjenner jeg at hjertet hamrer. Synet av soldatene skremmer meg. Kontrasten de skaper mellom seg og de forsvarsløse barna, som kjemper for livet med hvert åndedrag, provoserer meg. Jeg er klar over hvorfor soldatene er her. De skal eskortere en døende gutt tilbake til Gaza slik at fireåringen skal få være hjemme hos familien den siste tiden. Med ett er avdelingen i full aktivitet. Sykepleiere og leger fra posten kommer til, tre israelske ambulansepersonell triller inn en båre. Selve evakueringen går raskt, samarbeidet er profesjonelt. Jeg står på sidelinjen og observerer det hele. Det blir så tydelig for meg hvordan konflikten mellom Israel og Palestina påvirker alle deler av samfunnet. Selv overflyttingen av et terminalt barn anses som en potensiell risiko og krever eskorte av militære. Hvordan er det å leve under slike forhold? Avstanden som skapes mellom de to folkegruppene øker. Hvordan påvirker dette folks syn på menneskene rundt seg? Hvordan påvirker dette møte mellom helsepersonell og pasienter? Jeg betviler på ingen måte ambulansepersonellets intensjoner. Deres profesjonelle holdning forsikret meg om at de skulle gjøre jobben sin. Allikevel kunne jeg ikke fri meg fra tanken på om denne pasienten, som en representant for fienden, vil bli behandlet med like stor respekt og verdighet som en av deres egne i en tilsvarende situasjon. Svaret får jeg aldri.
Jeg følte avmakt i det jeg så båren bli trillet ut av avdelingen. Det eneste jeg kunne gjøre var å håpe på at konflikten ikke har gjort så stor skade på folks mentalitet at man tilslutt har akseptert at menneskets ukrenkelig verdi kan reduseres på bakgrunn av politiske faktorer i samfunnet.
torsdag 7. oktober 2010
Al-Makassed Hospital
Zohair - en av våre veiledere
"Surprise party" - avskjed for kollega som slutter på nyfødt intensiven
Intensivavdelingen for nyfødte
To slitne og svette studenter etter en dag på intensiven - her utenfor internatet tvers over gaten fra sykehuset.
Abonner på:
Innlegg (Atom)