Inntrykk fra praksis

Det forplikter å være helsepersonell. Som utdannet fagperson er det din plikt å gjøre det du kan, ut i fra dine kvalifikasjoner, for å redde liv. Dette prinsippet er grunnleggende for vår praksis. Det skal sikre at alle får helsehjelp, uavhengig av kjønn, alder, legning, etnisitet, religion og politisk ståsted. Som et mantra gjentas denne tanken, helt til det blir en innarbeidet del av vår yrkesutøvelse. Det er en flott ideologi, som det også er lett å gjemme seg bak. For hvor reell er egentlig vår oppfattning om at vi møter alle pasienter på likt grunnlag? Til syvende og sist dreier det seg om møter mellom mennesker. Er det da realistisk å tro at din egen og pasientens bakgrunn overhodet ikke har innvirkning på relasjonen som skapes? Jeg er overbevist om at profesjonaliteten er høy nok til å sikre at forsvarlig hjelp tilfaller de pasienter som trenger det. Allikevel undrer jeg på om det er mulig å fristille seg fullstendig fra alle andre omkringliggende faktorer. Jeg tenker da spesielt på hvordan dette prinsippet opprettholdes i samfunn med stor splittelse og konflikt. Tankene rundt denne problemstillingen ble vekke under praksis på sykehusets pediatriske intensivavdeling. Avdelingen har landets høyeste kompetanse innen pediatri noe som innebærer at de alvorligste og mest kompliserte tilfellene blir sendt hit. Kritisk syke barn fra alle deler av Palestina havner her.

Klokken er ti, de faste morgenrutinene er utført og avdelingen er rolig. Jeg sitter bak skranken inne på avdelingen. Jeg sitter i mine egne tanker og skriver i notatblokken min. De andre sykepleierne er på pauserommet og lager te. Med jevne mellomrom ser jeg opp for å følge med på monitorene som overvåker pasientene. De regelmessige lydene fra respiratorene har jeg for lengst blitt vant til. Jeg noterer fremdeles. Løfter blikket. Alt som før. Noterer videre. Løfter blikket igjen. Jeg kjenner et stikk i brystet. I døråpningen står to unge menn. De er uniformerte, begge er bevæpnet. Brebent, og med et grep om geværet som viser at de er berett til å ta det i bruk, står de som en mur foran meg. Nå kjenner jeg at hjertet hamrer. Synet av soldatene skremmer meg. Kontrasten de skaper mellom seg og de forsvarsløse barna, som kjemper for livet med hvert åndedrag, provoserer meg. Jeg er klar over hvorfor soldatene er her. De skal eskortere en døende gutt tilbake til Gaza slik at fireåringen skal få være hjemme hos familien den siste tiden. Med ett er avdelingen i full aktivitet. Sykepleiere og leger fra posten kommer til, tre israelske ambulansepersonell triller inn en båre. Selve evakueringen går raskt, samarbeidet er profesjonelt. Jeg står på sidelinjen og observerer det hele. Det blir så tydelig for meg hvordan konflikten mellom Israel og Palestina påvirker alle deler av samfunnet. Selv overflyttingen av et terminalt barn anses som en potensiell risiko og krever eskorte av militære. Hvordan er det å leve under slike forhold? Avstanden som skapes mellom de to folkegruppene øker. Hvordan påvirker dette folks syn på menneskene rundt seg? Hvordan påvirker dette møte mellom helsepersonell og pasienter? Jeg betviler på ingen måte ambulansepersonellets intensjoner. Deres profesjonelle holdning forsikret meg om at de skulle gjøre jobben sin. Allikevel kunne jeg ikke fri meg fra tanken på om denne pasienten, som en representant for fienden, vil bli behandlet med like stor respekt og verdighet som en av deres egne i en tilsvarende situasjon. Svaret får jeg aldri.

Jeg følte avmakt i det jeg så båren bli trillet ut av avdelingen. Det eneste jeg kunne gjøre var å håpe på at konflikten ikke har gjort så stor skade på folks mentalitet at man tilslutt har akseptert at menneskets ukrenkelig verdi kan reduseres på bakgrunn av politiske faktorer i samfunnet.